http://groups.google.no/group/no.samfunn.foreldre+barn/browse_thread/thread/86ceba5dfdf2a4e2/ec26d015bd413cf8?lnk=st&q=oppdra+akseptere+dogmer&rnum=1&hl=no#ec26d015bd413cf8 > Å døpe barna og gi dem en kristen oppvekst er vel ikke stygt/ ille- det > fører i alle fall ikke til at barna blir dårlige mennesker- etter min ringe > mening. Religion er dogmatikk. Dogmatikk er å enkle forklaringer, uten motforestillinger, på vanskelige/komplekse spørsmål. Man skal slett ikke etterprøve religiøse dogmer, og forkaste dogmene hvis de ikke stemmer med observasjoner - det er religionenes grunnleggende natur at man skal "tro". (De er ikke alene om det - partiprogrammer, krystall- terapi og astrologi har ganske sterke elementer av det samme.) > MEN! Jeg vil også lære barna å være kritisk. Ikke tro > alt som blir sagt bare fordi det er et "Ellers kommer man ikke til Himmelen" > i bildet. Det høres for meg ut som en ganske liksom-kritisk holdning. Å innbille seg selv at man har undersøkt saken grundig, uten at man har det. Å hevde/tro om seg selv at manglende verifikasjon av en påstand fører til at påstanden blir avvist, men uten å faktisk være villig overfor seg selv til å avvise påstandene når de ikke kan bevises. Jeg har møtt mennesker som i utgangspunktet har påstått at deres religion ikke har noen dogmer, at alt de tror på er gjenstand for vurdering og forkasting. Aldri har det holdt vann i mer enn ti minutters samtale. Selvfølgelig burde vi, ideelt, ikke tro på noe som helst som vi ikke selv har verifisert. Men like selvfølgelig er det umulig å gjennom- føre i praksis; vi må stole på at andre tar endel av jobben. Det er ikke dette som er det skadelige. Det skadelige er å gjøre "liksom-verifiseringer", forlede seg selv til å tro at noe kan forsvares når det slett ikke er verifiserbart i det hele tatt, bare fordi det er mer behagelig for sjela å akseptere dogmene - *det* er ingen god ting for en menneskesjel: Å dekke over manglende verifisering fordi det (kanskje) ville feile - å bevisst lure seg selv. Jeg vil lære opp *min* datter til å ikke akseptere noe ukritisk, verken at bønn kan helbrede, at konkurranse i markedet gir bedre produkter til lavere pris, eller at demokratiet fungerer i Norge. Kanskje det gjør det, men foreløbig er det bare en arbeidshypotese. Jeg har gitt henne endel grunnlag for å vurdere religiøse påstander; vi har lest ganske mye i Bibelen sammen, og konklusjonene hennes foreløbig ser ut til å falle sammen med mine. Jeg gir grunnlag for å vurdere samfunnsmekanismer; vi leste i går kveld ut "1984". Selvfølgelig farges hennes konklusjoner av grunnlaget jeg gir henne. Men hun vet, grundig og vel, at hun vurderer sakene selv. Aldri forteller jeg henne at "Dette må du bare akseptere, for slik *er* troen" (alternativt "...for det sier Bibelen", "...det sier Carl I Hagen" eller noe slikt). Jeg oppdrar ikke min datter til å akseptere dogmer. Jeg mener at ingen andre burde gjøre det heller. Å lære opp barn i kristentro er å oppdra dem til å akseptere dogmer. Men for å la meg lede inn i det tøvete bildet ditt: Ja, å tvinge barnet inn i statskirken og konstant spille opp at dette er et godt og korrekt sted å være, uten motforestillinger osv. av noen særlig art, ja, det er en liten spontanabort. Ikke voldsom, men den passiviserer en liten del av hjernen. hvis du tror _det_, hva har du egentlig i kirken å gjøre? dette var da en salig blanding av hedenskap, new age og kristendom! jeg tror mange prester ville betakke seg for å døpe ungen din dersom det er dette du har tenkt å lære ungene dine opp i.